Her sitter jeg på verandaen å grubler over dagen i dag.
Sola har steika i hele dag, og jeg har prøvd å slikke litt av den, men gud hvor varmt det ble, så jeg måtte ofte trekk inn i skyggen. Klokka har rundet 21.00 og det er fremdeles godt over 20 grader ute. Har heldigvis blitt litt brun, lurer også på om jeg har blitt litt solbrent i ansiktet, det stikker litt. Kan ikke skryte på meg at jeg blir brun, men jeg får en slags farge, ser ikke lenger så gjennomsiktig ut sier de . Hva vet vel jeg?
Venter å venter på at Gøran skal komme hjem. Heldivis er det bare 10 dager igjen nå. Så er min kjære mann hjemme i armene mine igjen. Det er i dag kun 17 dager til jeg flytter ut av landet. Og det er fremdeles en masse ting som gjennstår og skal gjøres innen den tid. Heldigvis har passet kommet, da er det viktigste i boks. Må bestille skolebøker i morgen slik at jeg får de før jeg reiser. Har 4 vaksiner igjen, så er også de i boks. Driver å funderer over hva, og hvor mye jeg egentlig trenger å ha med meg. Min kjære sier at alt jeg trenger fås kjøpt der, men jeg vil jo så gjerne ha med meg noen av favoritt klærne mine også. Men da igjen sier han at vaskemaskinen kommer til å ødelegge det. Så gjett om det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt kommer til å ligge hjemme på loftet. Apropos det, jeg må faktisk snart begynne å pakke meg selv ut fra huset. Jeg har masse masse ting som skal opp på loftet før jeg drar, og helst før elsklingen kommer hjem. Og takke kortene fra bryllupet, hvor blir det av de? Jeg bestillte de forrige torsdag, og da sa de at dem skulle være her lørdag eller senest mandag, og nå er det jaggu onsdag. Får håpe de kommer i morgen.
Spenningen rundt det å flytte tærer på kroppen, jeg eier ikke matlyst, og har egentlig mest lyst til å sove, men alikvell vil jeg være oppe å få med meg mest mulig før jeg reiser. Når skal hodet mitt bestemme seg? Har lest alt jeg har kommet over om Vietnam, har til og med kjøpt ei bok for 300 kroner, og min kjære har fått tak i ei ordbok til meg, som jeg har så smått begynnt å se i. Gruer meg å gleder meg på en og samme tid. Det har nok begynnt å gå opp for meg at det snart er adios norge. For nå begynner jeg virkelig å renne ut av tid. Har jo ikke rukket å gjøre halvparten av det jeg skulle. “so much to do, so little time”. Tiden vil vise hva som skjer. Mange tanker dukker opp i hodet når jeg smatter på ordet vietnam. Det er så mange at jeg får ikke engang til å skrive de ned.
Hva skal man avslutte med denne gangen da? Tanker om livet? Tanker om savnet? Ellet tanker om kjærligheten? Jeg har nok noe å si om hver av de tingene. Livet i seg selv går sin vante gang, hver dag forsvinner uten om at jeg føler jeg har gjort noe nyttig. Savnet av kjærlighet og omsorg er stort. Det er ikke lett å være nygift gressenke. Tiden som går gjør ting både enklere, og vanskeligere.
“Avstand skiller ikke to hjerter som virkelig elsker, for minnene tar oss med dit vi vil på få sekunder. Men hver gang jeg blir trist fordi jeg savner deg, minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som har noen som deg å savne.”
Ukjent
